Run

Noen ganger vil jeg bare springe. Springe bort i skog og mark, og glemme alt jeg hadde sprunget ifra. Noen ganger vil jeg bare hjemme, hjemme til der jeg føler meg hjem, og glemme alt jeg hadde ikke hjemme. Noen ganger vil jeg bare kjefte, kjefte med all luft jeg har i lungene mine, og glemme alt jeg hadde kjeftet for.

Det hadde vært godt å koble ifra noen ganger. Jeg tenker på så mye.. hele tiden, hjernen min er aldrig tom for tanker. Jeg begynte å slit med det da min mor dro. Men jeg tror ikke det har noe med det å gjøre, jeg tror det er denne ensomheten jeg føler, jeg har venner, og jeg vet at familien til Terje stiller opp når som helst. Men det er ikke det samme! Jeg kan ikke dra bort til familien min når som helst når jeg savner de, jeg kan ikke få klem av mamma når jeg ikke vet hva jeg skal gjøre av meg selv. Jeg har venner til sånnt, men faen det er ikke det samme! Jeg blir så irritert over meg selv noen ganger, og den tanken som suser rundt i hodet mitt hele tiden er '' det var ditt eget valg å bli igjen i norge, ingen andre sin'' Vel, jeg begynner å angre litt for at jeg ble igjen i landet her. Jeg trives så godt her ja det gjør jeg, og jeg har få venner som jeg er super glad i, og en kjæreste som er her. Men jeg kanke dra fra de. Jeg kan ikke dra fra Terje eller Cornelia, eller Helene, eller utdanningen jeg går gjennom.. Så va i faen skal jeg gjøre da? Lage min egen familie? Jeg er ikke gammel nåkk til det enda.

Hva i faen er det med meg..